Vi har glemt hva ekte tro er

Et tankeeksperiment: Tenk deg at du virkelig tror på det som står i bibelen, at du faktisk er overbevist om at bibelen er Guds ord til menneskene. Tenk deg så at du bor i en blokk, med to naboer i samme etasje som leiligheten din. Den ene naboen er en tidligere straffedømt pedofil overgriper, den andre er ateist. Spørsmålet er så: Av hensyn til dine små barn, hvilken nabo anser du rasjonelt og objektivt som farligst?

Dette tankeeksperimentet har jeg brukt i mange diskusjoner om religion, og nesten alle tror at den straffedømte pedofile overgriperen er å anse som farligst. Dette er imidlertid feil, og feilen som gjøres er å glemme hva det vil si å virkelig tro på innholdet i bibelen. For hva er det verste en pedofil overgriper kan gjøre mot et barn? Jo, selvsagt å begå seksuelle overgrep og i verste fall også drepe barnet i den forbindelse. Vi er alle, også strengt bibeltro kristne, selvsagt enige i at dette er en alldeles redselsfull forbrytelse å begå mot et lite barn.

Men med utgangspunkt i faktisk tro på bibelens innhold, tenk over hva en ateist i verste fall kan gjøre: Overbevise barnet om noe som gjør at din sønn eller datter vil brenne i helvete for all tid...! Hva er verst - å bli utsatt for seksuelle overgrep som barn eller å tilbringe evigheten i helvete? Det åpenbare svaret burde være solid grunnlag for refleksjon over hva religiøs tro egentlig er. For en ekte troende var det faktisk bedre at to uskyldige små jenter ble overfalt, voldtatt og drept i Baneheia i mai 2000 enn at de ble overtalt til resten av livet å tro at Gud ikke finnes. Bokstavelig talt.
 
Dette er imidlertid så grotesk at når folk gjøres oppmerksom på det reagerer de som regel med fornektelse. Man klarer ikke å håndtere tanken på et så grenseløst forkvaklet og avskyelig tankesett, og velger derfor å tro at den ikke kan eksistere. Men at den kan eksistere vet vi allerede fra før - gjennom fem århundrer ble mennesker i den kristne verden torturert og druknet eller brent levende, beskyldt for "forbrytelser" man ikke engang kunne påvise som teoretisk mulig å utføre (hekseri, stå i ledtog med Satan, osv). Idag ser vi med vantro tilbake på en tidsepoke vi oppfatter som en forbigående avsporing ut i kollektiv sinnsykdom, men dette er en fullstendig feilaktig oppfatning av situasjonen. Hvis du faktisk tror at bibelen er Guds ord til menneskene, da tror du også at det er etisk riktig å drepe trollkvinner (2 Mos 22:18). Inkvisisjonen fulgte bare "Guds ord", som jo er perfekt og derfor ikke kan være umoralsk.... eller?

For hva hvis Inkvisisjonen hadde rett? Hva hvis det faktisk fantes en Gud, og hva hvis han faktisk ønsket at "hekser" skal drepes? Vel, da er det jo helt åpenbart hva som er både etisk og intellektuelt riktig å gjøre: Man adlyder. Og dermed er det også innlysende at "heksebrenning" er fullstendig rasjonelt, forutsatt at man bare er tilstrekkelig overbevist om at Gud virkelig finnes og virkelig ønsker "heksene" drept!
 
Vi tror heldigvis ikke på slikt tøys lenger i Norge idag. Selv ikke kristne tar bibelen på alvor. Vi har laget oss en "koseversjon" av bibelens innhold, der vi har plukket ut de hyggelige bitene og ignorert de bitene vi ikke synes noe om. Men hvordan er dette forenlig med troen på at bibelen er "Guds ord"? Hva skal vi da si om moralen som fremmes i det gamle testamentet, eksempelvis fra mosebøkene:

• Menn som ikke er omskåret skal drepes (1 Mos 17:14).
• Alle som spiser syrnet brød i påsken skal drepes (2 Mos 12:15).
• Det er helt greit å selge sin datter til seksuelt slaveri så lenge det gjøres etter visse regler (2 Mos 21:7-8).
• Det er tillatt å holde slaver. Det er også tillatt å slå dem ihjel, så lenge de ikke dør på stedet - hvis de derimot dør etter 1-2 dager er det greit (2 Mos 21:20-21).
• Alle som lager en bestemt kryddersalve (2 Mos 30:33) eller røkelse (2 Mos 30:38) til feil bruk skal drepes.
• Alle som jobber på lørdager skal drepes (2 Mos 31:14).
• Den som spiser eller kommer nær en ofring til Gud mens han er uren skal drepes (3 Mos 7:20-21).
• Den som spiser fettet fra en ofring til Gud skal drepes (3 Mos 7:25).
• Den som spiser blod skal drepes (3 Mos 7:27).
• Den som slakter et dyr uten å føre en offergave til Gud foran møteteltet skal drepes (3 Mos 17:3-4).
• Den som "forbanner" en av sine foreldre skal drepes (3 Mos 20:9).
• De som har sex når kvinnen har menstruasjon skal drepes (3 Mos 20:18).
• Den som spiser eller arbeider den tiende dagen i den syvende måneden skal drepes (3 Mos 23:29-30).
• Den som er ren og ikke på reise, og som ikke feirer påske, skal drepes (4 Mos 9:13).
• Den som rører ved et lik uten etterpå å "rense seg for synd" skal drepes (4 Mos 19:13).
• Den som er uren og ikke "renser seg for synd" skal drepes (4 Mos 19:20).
• Den som praktiserer andre religioner skal drepes (5 Mos 17:5).
• Den som misjonerer andre religioner skal drepes (5 Mos 13:6-10).
• Byer der andre guder dyrkes skal utslettes (5 Mos 13:12-16).
• Profeter som har de feile synene skal drepes (5 Mos 13:1-5).
• Den som ikke adlyder en prest eller en dommer skal drepes (5 Mos 17:12).
• Hvis dine barn fremdeles er ulydige etter at du har slått dem skal de steines til døde (5 Mos 21:18-21).
• Hvis en kvinne ikke klarer å bevise at hun er jomfru på bryllupsnatten skal hun steines til døde utenfor sin fars hus (5 Mos 22:20-21).
• Og selvsagt min personlige favoritt: En kvinne som blir voldtatt men ikke tør skrike skal drepes (5 Mos 22:23-24).

... og vi har ikke engang nevnt folkemordene, menneskeofringen, incesten og all den andre festlige etiske visdommen som bibelen har å friste med i del 1.

Det vi har gjort er å drite i "Guds ord" der vi mener at befalingene rett og slett ikke er siviliserte. Ikke overraskende står homofili på listen over ting som ifølge bibelen skal resultere i dødsstraff (3 Mos 20:13), men når enkelte av dagens kristne tungvektere beveger seg til det ytterpunkt å hevde at homofile kanskje ikke bør få gifte seg i kirken med dennes velsignelse blir de sporenstreks stemplet som mørkemenn, selv av andre kristne. Og selvsagt også av undertegnede, uten at det har stort med saken å gjøre.

I Norge har vi rett og slett glemt hva det vil si å virkelig tro. Vi har glemt hvilken galskap som egentlig drysser ut av den ekte oppfatning at det faktisk eksisterer en allmektig og usynlig universets skaper som faktisk har nedfelt et sett av regler og som faktisk idømmer evig tortur som straff til den som ikke følger dem. Kristendommen er kastrert i Norge, redusert til underholdning eller en harmløs kulturell kuriositet vi benytter til ritualer ved bestemte høytidelige anledninger. Og dette er nesten utelukkende positivt, men bare nesten. For vi forledes samtidig til å gjøre en en feilvurdering, nemlig å anta at alle andre også har nådd det nivået der åpenbar galskap fra gammel overtro ignoreres som nettopp åpenbar galskap.

I Saudi-Arabia ble en 75 år gammel kvinne dømt til 40 piskeslag i mars 2009. Forbrytelsen hun hadde begått var å ta imot fem brød fra to menn hun ikke var i familie med. I Iran ble nylig 8 mennesker dømt til døden for "utenomekteskapelige forhold", den ene er allerede henrettet. Fra Pakistan kom en fersk mobil-video der en angivelig 17 år gammel jente mottar 34 piskeslag for å ha kommet ut av et hus sammen med en mann hun ikke var gift med (advarsel: Videoen inneholder svært sterke scener). Et par raske søk på Google burde være tilstrekkelig til å overbevise selv den mest virkelighetsfjerne dialog-dyrker om at tortur, mishandling, straffeamputasjoner og henrettelser med basis i lover fra religiøse skrifter fremdeles lever i verste velgående i deler av verden, selv den dag idag. Det burde være tilstrekkelig, men er det åpenbart ikke likevel.

Hvorfor er det så problematisk at vi tror bedre om enkelte mennesker enn det de faktisk fortjener? Jo, fordi vi dermed ikke forstår deres motiver når vi må forholde oss til dem. Når en religiøs leder tar til orde for at ytringsfriheten i Norge skal innskrenkes og kritikk av religion og religiøse figurer skal gjøres straffbart, da er det ikke nødvendigvis helt sant at han (merk: Aldri "hun"!) bare er ute etter "respektfull dialog" og "forståelse mellom trosregninger". Kast et blikk på land der slike mennesker sitter med makten, og vurder hvordan det står til med den respektfulle dialogen og forståelsen mellom trosreninger i slike samfunn - der det bokstavelig talt er dødsstraff for å misjonere andre religioner enn islam, og da gjerne ved offentlig halshugging med sverd.

Hva minner disse landene mest om - Norge idag eller Norge på den tiden da vi henrettet mennesker på bestialsk vis for tankeforbrytelser?
 
Vi har lagt stadiet for religiøst vanvidd bak oss, men kan man selv med all tenkelig kreativ godvilje si at disse landene har det? Og forstår vi - husker vi - hvilken vilje til selv den mest sadistiske galskap som ligger og ulmer i ekte blind tro på dogmatiske regelsett fra Gud™?

Religion som argumentasjon

De fleste religiøse mennesker i Norge er inneforstått med at troen deres bare er tro, og at det ikke finnes håndfaste og rasjonelle argumenter basert på registrerbare fakta som tilsier at troen deres faktisk stemmer overens med virkeligheten. Inneforstått ihvertfall når de blir direkte konfrontert med spørsmål om begrunnelse for sin tro; mellom hver slik konfrontasjon oppfører de seg dessverre oftest som om de satt med reell viten. Og gjerne vel så det, i noen tilfeller. Enkelte går til og med så langt at de snakker om "forfølgelse" når samfunnet omtaler voldelig religiøs ekstremisme som uønsket.

Religiøs overbevisning er basert på et grunnlag som selv i med all mulig godvilje må kalles syltynt, og mennesker som tufter øvrige oppfatninger om virkeligheten rundt seg på tilsvarende sviktende grunnlag blir uten forbehold plassert i kategorier fra naiv, via dum, og til (i ytterste konsekvens) alvorlig sinnsforvirret. Selv innen alternativ medisin, der folk ser ut til å være villige til å akseptere ganske mye, er det få som mener at det offentlige helsevesen i det hele tatt skal tilby behandlingsformer der skikkelig belegg for virkning ikke foreligger.
 
Men kanskje mer illustrerende: Tenk deg en person som offentlig proklamerer sin overbevisning om at "Når mennesker dør kommer et usynlig romskip og henter kroppene deres, som blir erstattet av en identisk kopi av dødt materiale, og kroppene blir så brakt til en annen planet hvor de blir vekket til live igjen og lever lykkelig i all evighet". Svært få ville vel nøle med å oppfatte dette som vrangforestillinger. Og hvis du hadde presentert en slik overbevisning på et jobbintervju eller en første date ville det nok spøke stygt for ytterligere avkastning på innsatsen din.

Men hvorfor, egentlig? Det følger jo ingen automatisk sosial pris å betale for å innrømme at man er kristen? UFO-teorien krever følgende for å være mulig: Liv på andre planeter, usynlighet, rask og eksakt organisk replikering, samt full kontroll over livs- og aldringsprosessen. Vi kan ikke utelukke at det muligens finnes liv på andre planeter. Og de øvrige forutsetningene kan slett ikke utelukkes som del av en fjern teknologisk fremtid, så dersom det finnes avanserte sivilisasjoner ett eller annet sted der ute er teorien i bunn og grunn ikke umulig - selv uten at man har introdusert noen overnaturlig komponent, som i f.eks. kristendom! Nei, årsaken til at tro på en slik teori oppfattes som vrangforestillinger er utelukkende at det ikke finnes noen grunn til å tro på den; den er ikke motivert av noe knyttet til virkeligheten.

Noen som forresten oppfattet andre likhetstrekk med visse ting som skremmende mange mennesker velger å tro på uten snev av grunn?

Bare så det er sagt: Denne tanken er noe jeg fant på for tre minutter siden, og såvisst ikke noe jeg selv tror på. Men den er likevel kun et spørsmål om liv på andre planeter samt teknologisk utvikling, og derfor vitterlig minst like sannsynlig som den fullstendig ubegrunnede hypotesen om at det finnes et usynlig og allmektig vesen som har skapt universet og tatt seg bryet med å skrive en bok der han (vesenet har tydeligvis ett Y-kromosom) har detaljspesifisert hvordan vi mennesker skal leve livene våre. Hvorfor oppfatter vi da romskip-teorien som vrangforestilling, mens spesifikt innhold levert av de store religionene fra Midtøsten står på trappene til å bli tatt inn i varmen som argumenter i samfunnsdebatten?

Er det kanskje det overnaturlige momentet som plutselig legitimerer blind tro uten begrunnelse? Hvorfor blir man da likevel oppfattet som skrulling hvis man i fullt alvor tror på f.eks. de gamle greske gudene eller annen (idag) uvanlig religion, mens det innenfor mainstream knapt finnes grenser for hvor langt man kan nå? Det er jo aldri blitt etablert som mer sannsynlig at Jahve/Allah eksisterer enn Apollon, Zevs og Poseidon? Prinsessen fikk litt pes for engleskolen sin, men hva ville egentlig skjedd dersom hun hadde startet en nisseskole? Hvorfor er selv de mest absurde antakelser uten den ringeste sannsynliggjøring legitime dersom de bare befinner seg i ly under paraplyen av mainstream religioner?

Svaret er like enkelt som det er skremmende: Momentum. Det er ikke kvalitative egenskaper som legitimerer mainstream religion, men utelukkende kvantitative. Altså antall troende.

 
Midtøstens store religioner beskjeftiger seg ikke i nevneverdig grad med normative problemstillinger, altså hvordan ting bør være for at mennesker skal ha det bra. Tvert imot fokuserer de stort sett på deskriptive fremstillinger av udiskutabelt rett og galt. Dette betyr at disse religionene valser uinvitert inn i vitenskapens domene, og mer generelt inn i det domenet i alles liv der vi ellers krever dokumentasjon i en eller annen form: Domenet for objektive sannheter.

Når troende hevder viktigheten av at kvinner bærer hijab, at man ikke har sex før man er gift, at homofile ikke må få inngå ekteskap, samt en lang rekke andre påbud og forbud, så er ikke dette motivert av et resonnement om at samfunnet dermed blir et sted som er bedre egnet for menneskelig lykke. Rasjonalet (i den grad man kan snakke om noe slikt) er utelukkende en ubegrunnet tro på at det er slik verden skal være, samme hva vi mennesker mener om saken, for dette står i instruksjonsmanualen som den usynlige og allmektige Skaperen™ har skrevet til oss. Så dermed basta!

Nå er slett ikke alle disse religiøse direktivene i konflikt med våre øvrige normative oppfatninger, men det sentrale er at hva vi tilfeldigvis måtte synes er revnende likegyldig; "fasitsvaret" skal nemlig oppfattes som gitt, på tross av at det ikke finnes noen reell grunn til å tro på det. Kanskje ikke så rart at religiøse mennesker opp gjennom historien, og til en viss grad fremdeles, demonstrerer en nærmest sosiopatisk vilje til bruk av vold for å tvinge budskapet sitt på andre?

Årsaken til at innhold fra Midtøstens religioner er i ferd med å vinne innpass i samfunnsdebatten er altså ikke at de representerer noen rasjonell form for argumentasjon som på noe område ellers i samfunnet er akseptert. Årsaken er heller ikke at de er basert på registrerte fakta om verden rundt oss, eller fordi det på noen som helst annen måte er sannsynlig- eller troverdiggjort at de har noe med virkeligheten å gjøre. Nei, årsaken er momentum og ingenting annet; religion som argumentasjon er satt i bevegelse, og denne bevegelsen er vanskelig å stanse. Dette burde bekymre oss. Det burde være blendende åpenbart hvor direkte farlig det er å legitimere blind tro uten det minste snev av rasjonell begrunnelse som argumentasjon når samfunnsspørsmål diskuteres.

Hijab, politiuniformer og av-sekularisering

Fra enkelte hold kommer påstander om at forbud mot hijab på jobb svekker både religionsfriheten og integreringen av innvandrere. Dette er egentlig to separate misforståelser som må håndteres hver for seg, noe som enkelt kunne gjennomføres omtrent som følger:

1. Det pågår ingen debatt om noens rett til fritt å velge overbevisning om det metafysiske og innrette sine liv deretter - hvilket er det eneste som religionsfriheten garanterer. Religionsfrihet innebærer på ingen måte at religiøse overbevisninger gis status som trumfkort, slik at øvrige formelle krav i samfunnet som ikke er i tråd med gitte religiøse pålegg av den grunn skal forkastes. Man kan diskvalifisere seg fra mye gjennom religiøs overbevisning, eksempelvis vil en mann ikke kunne jobbe som gynekolog dersom han fastholder at menn ikke skal se underlivet til andre kvinner enn sin kone. Og det er ikke "diskriminerende" at en slik lege ikke får lov til å jobbe med øynene lukket, i stummende mørke, eller med pasientens underliv fullstendig tildekket.
   
   Hijab til politiuniformen er forøvrig heller ikke tillatt i Pakistan, som er en grunnlovsfestet islamsk republikk. I Tyrkia og Tunisia er det forbudt å bære hijab på offentlig sted, og tilsvarende forbud praktiseres av TV-kanalene i Egypt, Irak, Libanon og Syria. Skal vi dermed konkludere med at muslimer opplever "innskrenket religionsfrihet" i disse landene?
   


2. Dersom hijab-forbud medfører svekkelse av integreringen er dette problematisk, men spørsmålet er likevel hva som forårsaker problemet. For i så tilfelle har vi nemlig en situasjon der innvandrerkvinner selv prioriterer hijab fremfor en karriere i et bestemt yrke. Da er det ikke hijab-forbudet som svekker integreringen, men derimot innvandrerkvinnene som motarbeider sin egen integrering i det norske samfunnet ved å nekte å tilpasse seg norske forhold. Og løsningen ligger derfor i å endre innvandrerkvinnenes holdninger, ikke i å svekke formelle yrkeskrav. Man må fokusere på å løse problemene, ikke bare redefinere symptomene som "normale".
   

Men for virkelig å forstå hva denne saken til syvende og sist dreier seg om må vi grave litt dypere i materien. Det vi egentlig står ovenfor er en avveiing mellom to forskjellige hensyn, som hver bør studeres en smule detaljert.

På den ene siden står kravene til politiets uniformering, og ved første øyekast kan dette virke som en ren formalitet uten åpenbar og solid begrunnelse. Nå er politiet imidlertid den eneste instans i det norske samfunnet som har myndighet til å benytte fysisk, og sågar væpnet, makt mot landets innbyggere (med unntak for selvforsvar, på militært område og i krigstid) dersom situasjonen tilsier det. Dette er en autoritetsposisjon som alle forstår stiller svært høye krav til tillit fra befolkningen. Siden ingen ville akseptere at slik makt over andre var tildelt en privatperson står og faller politiets legitimitet på at etatens representanter kun fremstår som nettopp representanter for en etat, og at myndighet til maktbruk ligger hos etaten - ikke dens enkelte representanter. Dette er også solid underbygget av forskning innen sosiologi og (tildels) kriminologi.

Den viktigste hensikten med politiets uniformering er dermed forklart: Politiets uniformer (unifor'm, fra lat. uni- og form: ensartet, ikke individualisert, konform) skal signalisere objektiv nøytralitet og få etatens representanter til å fremstå som så av-individualiserte som mulig. Å legge folk i jern er ikke noe som Ole Olsen og Lars Larsen har lov til, men som er forbudt for oss andre; dersom du blir anholdt av to uniformerte polititjenestemenn er det politiet du blir anholdt av og ikke de to enkeltpersonene som faktisk utfører handlingen. Politiets uniformering skal så langt det overhodet lar seg gjøre underbygge og fremheve nettopp dette prinsippet gjennom av-individualisering.

Effekter som tilkjennegir private holdninger og overbevisninger er derfor selvsagt forbudt i politiets uniformsreglement. Uniformens hensikt er nettopp at din privatperson skal usynliggjøres så langt som mulig. Når du er på jobb som uniformert politi er du ikke muslim. Du er heller ikke kristen, jøde, ateist, wicca-heks eller jediridder (hvis du trodde det). Og du er forøvrig ikke vegetarianer, abortmotstander, Rosenborg-supporter, eller noe som helst annet definert av egne meninger eller overbevisninger. Du er politi - punktum! - og religionen din heter Norges Lover, inntil arbeidsdagen er over og du kan gå tilbake til din identitet som privatperson.

Hvilke hensyn står så på den andre siden? Vel, ikke religionsfrihet, siden politiets uniformskrav ikke på noen måte påvirker noens frie valg av overbevisning om det metafysiske. Heller ikke religiøs praksis, med mindre man den er i strid med politiets direktiver. Så det som står på den andre siden er hensynet til et ønske om å både etterkomme bestemte religiøse pålegg og samtidig få arbeide i politiet. Det er kombinasjonen av disse to som er uforenlig med politiets uniformsreglement, ikke religionsfriheten som sådanne. Men det er faktisk ingen menneskerett å bli politi.

Religiøse overbevisninger har imidlertid en ganske spesiell egenskap til felles, nemlig at de ikke bygger på rasjonelle konklusjoner trukket ut fra målbare faktiske forhold. Hijab-påbudet kan egentlig fremstilles som følgende påstand: "Universet ble skapt av et overnaturlig og allmektig vesen som blir sint dersom jeg ikke dekker til håret mitt". Selv om det kanskje er nærliggende må denne fremstillingen ikke tolkes som latterliggjøring - hverken jeg eller noen andre kan nemlig bevise at påstanden er feilaktig! Men fremstilt på denne måten blottlegges plutselig hijab-påbudet som fullstendig ubegrunnet; det finnes ganske enkelt ingen argumenter for, eller grunn til å tro, at påbudet er teologisk forankret i noe som finnes i virkeligheten. Og å følge et slikt påbud er derfor ikke rasjonelt, men likevel noe folk står fritt til å velge å gjøre. Det er dette som er religionsfrihet.

Med andre ord, saken om hijab og politiuniformer er altså en avveiing mellom et hensyn som er vel begrunnet og støttet av kjente fakta og et annet hensyn basert på rene gjetninger uten snev av støtte i hverken datagrunnlag eller rasjonalitet. Et tungtveiende argument veiet opp mot noe som ikke kvalifiserer som argument i det hele tatt.

Det interessante er imidlertid ikke hvor åpenbart enkel denne beslutningen er, tvert imot er det først nå vi begynner på det virkelig interessante. For hva ville skje dersom vi likevel opplevde at hijab-forbudet på tvers av all sunn fornuft ble opphevet, eksempelvis på grunn av rød-grønn snubling i egne bein? Jo:

1. Vi har tildelt objektiv argumentverdi til irrasjonell kvasi-argumentasjon uten snev av reell begrunnelse.
2. Vi har definert at slik kvasi-argumentasjon faktisk kan være tungtveiende i samfunnsdebatten.
3. Vi har slått en stor sprekk i Norge som sekulært samfunn.
   

Ved å la hensynet til religiøse overbevisninger veie tyngre enn hensynet til begrunnelsen for politiets uniformering har vi gitt legitimitet til en type argument som ikke er basert på rasjonalitet. Videre har vi åpnet for at irrasjonell argumentasjon basert på religiøse overbevisninger sågar kan være tungtveiende. Og dette er stikk motsatt av det fundamentale prinsippet sekulære samfunn er bygget på: At valg av religion er en privatsak, men heller ikke mer enn det - i samfunnsspørsmål er det rasjonaliteten som rår, ikke religiøs dogmatikk.

Vi bør ikke være så naive at vi ser på det som "en litt pussig tilfeldighet" når religiøse ledere i en ekspansiv religion tar til orde for en samfunnsendring som med litt ettertanke avslører seg som en spiker i kista for det norske samfunnets sekularitet. Tvert imot bør vi forvente en økning i slike saker som forsøkes presset gjennom; jo flere ganger religiøse argumenter uten rasjonell fundamentering lykkes i å overkjøre viktige faktabaserte hensyn, jo mer legitimitet får religion som argumentasjon i samfunnsspørsmål. Og jo lettere blir det å få gjennom enda mer hårreisende krav, slik at strikken tøyes ytterligere.

Derfor er det ikke tilstrekkelig at kravet om tillatelse av hijab som del av politiets uniform legges dødt eller avvises kontant; kravet må avvises kontant med begrunnelse i prinsippet om at religiøse overbevisninger ikke har vekt som argumentasjon i Norge, og at dette prinsippet er så viktig at det er permanent knesatt for all fremtid.

Hvis ikke er det bare et tidsspørsmål før visse kvinnelige politibetjenter ikke kan pågripe menn eller patruljere med mannlige kollegaer på norske gater, leger ikke får spise med muslimer tilstede i ramadan-måneden på norske sykehus, og vi kanskje sågar får forbud mot vaksiner som kan hindre livmorhalskreft fordi dette kan oppfordre til noe så fryktelig som sex før ekteskapet.

Hva om vi ikke bare ser på Storbritannia og USA, men faktisk også lærer av deres feilgrep?