Vi har glemt hva ekte tro er

Et tankeeksperiment: Tenk deg at du virkelig tror på det som står i bibelen, at du faktisk er overbevist om at bibelen er Guds ord til menneskene. Tenk deg så at du bor i en blokk, med to naboer i samme etasje som leiligheten din. Den ene naboen er en tidligere straffedømt pedofil overgriper, den andre er ateist. Spørsmålet er så: Av hensyn til dine små barn, hvilken nabo anser du rasjonelt og objektivt som farligst?

Dette tankeeksperimentet har jeg brukt i mange diskusjoner om religion, og nesten alle tror at den straffedømte pedofile overgriperen er å anse som farligst. Dette er imidlertid feil, og feilen som gjøres er å glemme hva det vil si å virkelig tro på innholdet i bibelen. For hva er det verste en pedofil overgriper kan gjøre mot et barn? Jo, selvsagt å begå seksuelle overgrep og i verste fall også drepe barnet i den forbindelse. Vi er alle, også strengt bibeltro kristne, selvsagt enige i at dette er en alldeles redselsfull forbrytelse å begå mot et lite barn.

Men med utgangspunkt i faktisk tro på bibelens innhold, tenk over hva en ateist i verste fall kan gjøre: Overbevise barnet om noe som gjør at din sønn eller datter vil brenne i helvete for all tid...! Hva er verst - å bli utsatt for seksuelle overgrep som barn eller å tilbringe evigheten i helvete? Det åpenbare svaret burde være solid grunnlag for refleksjon over hva religiøs tro egentlig er. For en ekte troende var det faktisk bedre at to uskyldige små jenter ble overfalt, voldtatt og drept i Baneheia i mai 2000 enn at de ble overtalt til resten av livet å tro at Gud ikke finnes. Bokstavelig talt.
 
Dette er imidlertid så grotesk at når folk gjøres oppmerksom på det reagerer de som regel med fornektelse. Man klarer ikke å håndtere tanken på et så grenseløst forkvaklet og avskyelig tankesett, og velger derfor å tro at den ikke kan eksistere. Men at den kan eksistere vet vi allerede fra før - gjennom fem århundrer ble mennesker i den kristne verden torturert og druknet eller brent levende, beskyldt for "forbrytelser" man ikke engang kunne påvise som teoretisk mulig å utføre (hekseri, stå i ledtog med Satan, osv). Idag ser vi med vantro tilbake på en tidsepoke vi oppfatter som en forbigående avsporing ut i kollektiv sinnsykdom, men dette er en fullstendig feilaktig oppfatning av situasjonen. Hvis du faktisk tror at bibelen er Guds ord til menneskene, da tror du også at det er etisk riktig å drepe trollkvinner (2 Mos 22:18). Inkvisisjonen fulgte bare "Guds ord", som jo er perfekt og derfor ikke kan være umoralsk.... eller?

For hva hvis Inkvisisjonen hadde rett? Hva hvis det faktisk fantes en Gud, og hva hvis han faktisk ønsket at "hekser" skal drepes? Vel, da er det jo helt åpenbart hva som er både etisk og intellektuelt riktig å gjøre: Man adlyder. Og dermed er det også innlysende at "heksebrenning" er fullstendig rasjonelt, forutsatt at man bare er tilstrekkelig overbevist om at Gud virkelig finnes og virkelig ønsker "heksene" drept!
 
Vi tror heldigvis ikke på slikt tøys lenger i Norge idag. Selv ikke kristne tar bibelen på alvor. Vi har laget oss en "koseversjon" av bibelens innhold, der vi har plukket ut de hyggelige bitene og ignorert de bitene vi ikke synes noe om. Men hvordan er dette forenlig med troen på at bibelen er "Guds ord"? Hva skal vi da si om moralen som fremmes i det gamle testamentet, eksempelvis fra mosebøkene:

• Menn som ikke er omskåret skal drepes (1 Mos 17:14).
• Alle som spiser syrnet brød i påsken skal drepes (2 Mos 12:15).
• Det er helt greit å selge sin datter til seksuelt slaveri så lenge det gjøres etter visse regler (2 Mos 21:7-8).
• Det er tillatt å holde slaver. Det er også tillatt å slå dem ihjel, så lenge de ikke dør på stedet - hvis de derimot dør etter 1-2 dager er det greit (2 Mos 21:20-21).
• Alle som lager en bestemt kryddersalve (2 Mos 30:33) eller røkelse (2 Mos 30:38) til feil bruk skal drepes.
• Alle som jobber på lørdager skal drepes (2 Mos 31:14).
• Den som spiser eller kommer nær en ofring til Gud mens han er uren skal drepes (3 Mos 7:20-21).
• Den som spiser fettet fra en ofring til Gud skal drepes (3 Mos 7:25).
• Den som spiser blod skal drepes (3 Mos 7:27).
• Den som slakter et dyr uten å føre en offergave til Gud foran møteteltet skal drepes (3 Mos 17:3-4).
• Den som "forbanner" en av sine foreldre skal drepes (3 Mos 20:9).
• De som har sex når kvinnen har menstruasjon skal drepes (3 Mos 20:18).
• Den som spiser eller arbeider den tiende dagen i den syvende måneden skal drepes (3 Mos 23:29-30).
• Den som er ren og ikke på reise, og som ikke feirer påske, skal drepes (4 Mos 9:13).
• Den som rører ved et lik uten etterpå å "rense seg for synd" skal drepes (4 Mos 19:13).
• Den som er uren og ikke "renser seg for synd" skal drepes (4 Mos 19:20).
• Den som praktiserer andre religioner skal drepes (5 Mos 17:5).
• Den som misjonerer andre religioner skal drepes (5 Mos 13:6-10).
• Byer der andre guder dyrkes skal utslettes (5 Mos 13:12-16).
• Profeter som har de feile synene skal drepes (5 Mos 13:1-5).
• Den som ikke adlyder en prest eller en dommer skal drepes (5 Mos 17:12).
• Hvis dine barn fremdeles er ulydige etter at du har slått dem skal de steines til døde (5 Mos 21:18-21).
• Hvis en kvinne ikke klarer å bevise at hun er jomfru på bryllupsnatten skal hun steines til døde utenfor sin fars hus (5 Mos 22:20-21).
• Og selvsagt min personlige favoritt: En kvinne som blir voldtatt men ikke tør skrike skal drepes (5 Mos 22:23-24).

... og vi har ikke engang nevnt folkemordene, menneskeofringen, incesten og all den andre festlige etiske visdommen som bibelen har å friste med i del 1.

Det vi har gjort er å drite i "Guds ord" der vi mener at befalingene rett og slett ikke er siviliserte. Ikke overraskende står homofili på listen over ting som ifølge bibelen skal resultere i dødsstraff (3 Mos 20:13), men når enkelte av dagens kristne tungvektere beveger seg til det ytterpunkt å hevde at homofile kanskje ikke bør få gifte seg i kirken med dennes velsignelse blir de sporenstreks stemplet som mørkemenn, selv av andre kristne. Og selvsagt også av undertegnede, uten at det har stort med saken å gjøre.

I Norge har vi rett og slett glemt hva det vil si å virkelig tro. Vi har glemt hvilken galskap som egentlig drysser ut av den ekte oppfatning at det faktisk eksisterer en allmektig og usynlig universets skaper som faktisk har nedfelt et sett av regler og som faktisk idømmer evig tortur som straff til den som ikke følger dem. Kristendommen er kastrert i Norge, redusert til underholdning eller en harmløs kulturell kuriositet vi benytter til ritualer ved bestemte høytidelige anledninger. Og dette er nesten utelukkende positivt, men bare nesten. For vi forledes samtidig til å gjøre en en feilvurdering, nemlig å anta at alle andre også har nådd det nivået der åpenbar galskap fra gammel overtro ignoreres som nettopp åpenbar galskap.

I Saudi-Arabia ble en 75 år gammel kvinne dømt til 40 piskeslag i mars 2009. Forbrytelsen hun hadde begått var å ta imot fem brød fra to menn hun ikke var i familie med. I Iran ble nylig 8 mennesker dømt til døden for "utenomekteskapelige forhold", den ene er allerede henrettet. Fra Pakistan kom en fersk mobil-video der en angivelig 17 år gammel jente mottar 34 piskeslag for å ha kommet ut av et hus sammen med en mann hun ikke var gift med (advarsel: Videoen inneholder svært sterke scener). Et par raske søk på Google burde være tilstrekkelig til å overbevise selv den mest virkelighetsfjerne dialog-dyrker om at tortur, mishandling, straffeamputasjoner og henrettelser med basis i lover fra religiøse skrifter fremdeles lever i verste velgående i deler av verden, selv den dag idag. Det burde være tilstrekkelig, men er det åpenbart ikke likevel.

Hvorfor er det så problematisk at vi tror bedre om enkelte mennesker enn det de faktisk fortjener? Jo, fordi vi dermed ikke forstår deres motiver når vi må forholde oss til dem. Når en religiøs leder tar til orde for at ytringsfriheten i Norge skal innskrenkes og kritikk av religion og religiøse figurer skal gjøres straffbart, da er det ikke nødvendigvis helt sant at han (merk: Aldri "hun"!) bare er ute etter "respektfull dialog" og "forståelse mellom trosregninger". Kast et blikk på land der slike mennesker sitter med makten, og vurder hvordan det står til med den respektfulle dialogen og forståelsen mellom trosreninger i slike samfunn - der det bokstavelig talt er dødsstraff for å misjonere andre religioner enn islam, og da gjerne ved offentlig halshugging med sverd.

Hva minner disse landene mest om - Norge idag eller Norge på den tiden da vi henrettet mennesker på bestialsk vis for tankeforbrytelser?
 
Vi har lagt stadiet for religiøst vanvidd bak oss, men kan man selv med all tenkelig kreativ godvilje si at disse landene har det? Og forstår vi - husker vi - hvilken vilje til selv den mest sadistiske galskap som ligger og ulmer i ekte blind tro på dogmatiske regelsett fra Gud™?