Hijab, politiuniformer og av-sekularisering

Fra enkelte hold kommer påstander om at forbud mot hijab på jobb svekker både religionsfriheten og integreringen av innvandrere. Dette er egentlig to separate misforståelser som må håndteres hver for seg, noe som enkelt kunne gjennomføres omtrent som følger:

1. Det pågår ingen debatt om noens rett til fritt å velge overbevisning om det metafysiske og innrette sine liv deretter - hvilket er det eneste som religionsfriheten garanterer. Religionsfrihet innebærer på ingen måte at religiøse overbevisninger gis status som trumfkort, slik at øvrige formelle krav i samfunnet som ikke er i tråd med gitte religiøse pålegg av den grunn skal forkastes. Man kan diskvalifisere seg fra mye gjennom religiøs overbevisning, eksempelvis vil en mann ikke kunne jobbe som gynekolog dersom han fastholder at menn ikke skal se underlivet til andre kvinner enn sin kone. Og det er ikke "diskriminerende" at en slik lege ikke får lov til å jobbe med øynene lukket, i stummende mørke, eller med pasientens underliv fullstendig tildekket.
   
   Hijab til politiuniformen er forøvrig heller ikke tillatt i Pakistan, som er en grunnlovsfestet islamsk republikk. I Tyrkia og Tunisia er det forbudt å bære hijab på offentlig sted, og tilsvarende forbud praktiseres av TV-kanalene i Egypt, Irak, Libanon og Syria. Skal vi dermed konkludere med at muslimer opplever "innskrenket religionsfrihet" i disse landene?
   


2. Dersom hijab-forbud medfører svekkelse av integreringen er dette problematisk, men spørsmålet er likevel hva som forårsaker problemet. For i så tilfelle har vi nemlig en situasjon der innvandrerkvinner selv prioriterer hijab fremfor en karriere i et bestemt yrke. Da er det ikke hijab-forbudet som svekker integreringen, men derimot innvandrerkvinnene som motarbeider sin egen integrering i det norske samfunnet ved å nekte å tilpasse seg norske forhold. Og løsningen ligger derfor i å endre innvandrerkvinnenes holdninger, ikke i å svekke formelle yrkeskrav. Man må fokusere på å løse problemene, ikke bare redefinere symptomene som "normale".
   

Men for virkelig å forstå hva denne saken til syvende og sist dreier seg om må vi grave litt dypere i materien. Det vi egentlig står ovenfor er en avveiing mellom to forskjellige hensyn, som hver bør studeres en smule detaljert.

På den ene siden står kravene til politiets uniformering, og ved første øyekast kan dette virke som en ren formalitet uten åpenbar og solid begrunnelse. Nå er politiet imidlertid den eneste instans i det norske samfunnet som har myndighet til å benytte fysisk, og sågar væpnet, makt mot landets innbyggere (med unntak for selvforsvar, på militært område og i krigstid) dersom situasjonen tilsier det. Dette er en autoritetsposisjon som alle forstår stiller svært høye krav til tillit fra befolkningen. Siden ingen ville akseptere at slik makt over andre var tildelt en privatperson står og faller politiets legitimitet på at etatens representanter kun fremstår som nettopp representanter for en etat, og at myndighet til maktbruk ligger hos etaten - ikke dens enkelte representanter. Dette er også solid underbygget av forskning innen sosiologi og (tildels) kriminologi.

Den viktigste hensikten med politiets uniformering er dermed forklart: Politiets uniformer (unifor'm, fra lat. uni- og form: ensartet, ikke individualisert, konform) skal signalisere objektiv nøytralitet og få etatens representanter til å fremstå som så av-individualiserte som mulig. Å legge folk i jern er ikke noe som Ole Olsen og Lars Larsen har lov til, men som er forbudt for oss andre; dersom du blir anholdt av to uniformerte polititjenestemenn er det politiet du blir anholdt av og ikke de to enkeltpersonene som faktisk utfører handlingen. Politiets uniformering skal så langt det overhodet lar seg gjøre underbygge og fremheve nettopp dette prinsippet gjennom av-individualisering.

Effekter som tilkjennegir private holdninger og overbevisninger er derfor selvsagt forbudt i politiets uniformsreglement. Uniformens hensikt er nettopp at din privatperson skal usynliggjøres så langt som mulig. Når du er på jobb som uniformert politi er du ikke muslim. Du er heller ikke kristen, jøde, ateist, wicca-heks eller jediridder (hvis du trodde det). Og du er forøvrig ikke vegetarianer, abortmotstander, Rosenborg-supporter, eller noe som helst annet definert av egne meninger eller overbevisninger. Du er politi - punktum! - og religionen din heter Norges Lover, inntil arbeidsdagen er over og du kan gå tilbake til din identitet som privatperson.

Hvilke hensyn står så på den andre siden? Vel, ikke religionsfrihet, siden politiets uniformskrav ikke på noen måte påvirker noens frie valg av overbevisning om det metafysiske. Heller ikke religiøs praksis, med mindre man den er i strid med politiets direktiver. Så det som står på den andre siden er hensynet til et ønske om å både etterkomme bestemte religiøse pålegg og samtidig få arbeide i politiet. Det er kombinasjonen av disse to som er uforenlig med politiets uniformsreglement, ikke religionsfriheten som sådanne. Men det er faktisk ingen menneskerett å bli politi.

Religiøse overbevisninger har imidlertid en ganske spesiell egenskap til felles, nemlig at de ikke bygger på rasjonelle konklusjoner trukket ut fra målbare faktiske forhold. Hijab-påbudet kan egentlig fremstilles som følgende påstand: "Universet ble skapt av et overnaturlig og allmektig vesen som blir sint dersom jeg ikke dekker til håret mitt". Selv om det kanskje er nærliggende må denne fremstillingen ikke tolkes som latterliggjøring - hverken jeg eller noen andre kan nemlig bevise at påstanden er feilaktig! Men fremstilt på denne måten blottlegges plutselig hijab-påbudet som fullstendig ubegrunnet; det finnes ganske enkelt ingen argumenter for, eller grunn til å tro, at påbudet er teologisk forankret i noe som finnes i virkeligheten. Og å følge et slikt påbud er derfor ikke rasjonelt, men likevel noe folk står fritt til å velge å gjøre. Det er dette som er religionsfrihet.

Med andre ord, saken om hijab og politiuniformer er altså en avveiing mellom et hensyn som er vel begrunnet og støttet av kjente fakta og et annet hensyn basert på rene gjetninger uten snev av støtte i hverken datagrunnlag eller rasjonalitet. Et tungtveiende argument veiet opp mot noe som ikke kvalifiserer som argument i det hele tatt.

Det interessante er imidlertid ikke hvor åpenbart enkel denne beslutningen er, tvert imot er det først nå vi begynner på det virkelig interessante. For hva ville skje dersom vi likevel opplevde at hijab-forbudet på tvers av all sunn fornuft ble opphevet, eksempelvis på grunn av rød-grønn snubling i egne bein? Jo:

1. Vi har tildelt objektiv argumentverdi til irrasjonell kvasi-argumentasjon uten snev av reell begrunnelse.
2. Vi har definert at slik kvasi-argumentasjon faktisk kan være tungtveiende i samfunnsdebatten.
3. Vi har slått en stor sprekk i Norge som sekulært samfunn.
   

Ved å la hensynet til religiøse overbevisninger veie tyngre enn hensynet til begrunnelsen for politiets uniformering har vi gitt legitimitet til en type argument som ikke er basert på rasjonalitet. Videre har vi åpnet for at irrasjonell argumentasjon basert på religiøse overbevisninger sågar kan være tungtveiende. Og dette er stikk motsatt av det fundamentale prinsippet sekulære samfunn er bygget på: At valg av religion er en privatsak, men heller ikke mer enn det - i samfunnsspørsmål er det rasjonaliteten som rår, ikke religiøs dogmatikk.

Vi bør ikke være så naive at vi ser på det som "en litt pussig tilfeldighet" når religiøse ledere i en ekspansiv religion tar til orde for en samfunnsendring som med litt ettertanke avslører seg som en spiker i kista for det norske samfunnets sekularitet. Tvert imot bør vi forvente en økning i slike saker som forsøkes presset gjennom; jo flere ganger religiøse argumenter uten rasjonell fundamentering lykkes i å overkjøre viktige faktabaserte hensyn, jo mer legitimitet får religion som argumentasjon i samfunnsspørsmål. Og jo lettere blir det å få gjennom enda mer hårreisende krav, slik at strikken tøyes ytterligere.

Derfor er det ikke tilstrekkelig at kravet om tillatelse av hijab som del av politiets uniform legges dødt eller avvises kontant; kravet må avvises kontant med begrunnelse i prinsippet om at religiøse overbevisninger ikke har vekt som argumentasjon i Norge, og at dette prinsippet er så viktig at det er permanent knesatt for all fremtid.

Hvis ikke er det bare et tidsspørsmål før visse kvinnelige politibetjenter ikke kan pågripe menn eller patruljere med mannlige kollegaer på norske gater, leger ikke får spise med muslimer tilstede i ramadan-måneden på norske sykehus, og vi kanskje sågar får forbud mot vaksiner som kan hindre livmorhalskreft fordi dette kan oppfordre til noe så fryktelig som sex før ekteskapet.

Hva om vi ikke bare ser på Storbritannia og USA, men faktisk også lærer av deres feilgrep?