Religion som argumentasjon

De fleste religiøse mennesker i Norge er inneforstått med at troen deres bare er tro, og at det ikke finnes håndfaste og rasjonelle argumenter basert på registrerbare fakta som tilsier at troen deres faktisk stemmer overens med virkeligheten. Inneforstått ihvertfall når de blir direkte konfrontert med spørsmål om begrunnelse for sin tro; mellom hver slik konfrontasjon oppfører de seg dessverre oftest som om de satt med reell viten. Og gjerne vel så det, i noen tilfeller. Enkelte går til og med så langt at de snakker om "forfølgelse" når samfunnet omtaler voldelig religiøs ekstremisme som uønsket.

Religiøs overbevisning er basert på et grunnlag som selv i med all mulig godvilje må kalles syltynt, og mennesker som tufter øvrige oppfatninger om virkeligheten rundt seg på tilsvarende sviktende grunnlag blir uten forbehold plassert i kategorier fra naiv, via dum, og til (i ytterste konsekvens) alvorlig sinnsforvirret. Selv innen alternativ medisin, der folk ser ut til å være villige til å akseptere ganske mye, er det få som mener at det offentlige helsevesen i det hele tatt skal tilby behandlingsformer der skikkelig belegg for virkning ikke foreligger.
 
Men kanskje mer illustrerende: Tenk deg en person som offentlig proklamerer sin overbevisning om at "Når mennesker dør kommer et usynlig romskip og henter kroppene deres, som blir erstattet av en identisk kopi av dødt materiale, og kroppene blir så brakt til en annen planet hvor de blir vekket til live igjen og lever lykkelig i all evighet". Svært få ville vel nøle med å oppfatte dette som vrangforestillinger. Og hvis du hadde presentert en slik overbevisning på et jobbintervju eller en første date ville det nok spøke stygt for ytterligere avkastning på innsatsen din.

Men hvorfor, egentlig? Det følger jo ingen automatisk sosial pris å betale for å innrømme at man er kristen? UFO-teorien krever følgende for å være mulig: Liv på andre planeter, usynlighet, rask og eksakt organisk replikering, samt full kontroll over livs- og aldringsprosessen. Vi kan ikke utelukke at det muligens finnes liv på andre planeter. Og de øvrige forutsetningene kan slett ikke utelukkes som del av en fjern teknologisk fremtid, så dersom det finnes avanserte sivilisasjoner ett eller annet sted der ute er teorien i bunn og grunn ikke umulig - selv uten at man har introdusert noen overnaturlig komponent, som i f.eks. kristendom! Nei, årsaken til at tro på en slik teori oppfattes som vrangforestillinger er utelukkende at det ikke finnes noen grunn til å tro på den; den er ikke motivert av noe knyttet til virkeligheten.

Noen som forresten oppfattet andre likhetstrekk med visse ting som skremmende mange mennesker velger å tro på uten snev av grunn?

Bare så det er sagt: Denne tanken er noe jeg fant på for tre minutter siden, og såvisst ikke noe jeg selv tror på. Men den er likevel kun et spørsmål om liv på andre planeter samt teknologisk utvikling, og derfor vitterlig minst like sannsynlig som den fullstendig ubegrunnede hypotesen om at det finnes et usynlig og allmektig vesen som har skapt universet og tatt seg bryet med å skrive en bok der han (vesenet har tydeligvis ett Y-kromosom) har detaljspesifisert hvordan vi mennesker skal leve livene våre. Hvorfor oppfatter vi da romskip-teorien som vrangforestilling, mens spesifikt innhold levert av de store religionene fra Midtøsten står på trappene til å bli tatt inn i varmen som argumenter i samfunnsdebatten?

Er det kanskje det overnaturlige momentet som plutselig legitimerer blind tro uten begrunnelse? Hvorfor blir man da likevel oppfattet som skrulling hvis man i fullt alvor tror på f.eks. de gamle greske gudene eller annen (idag) uvanlig religion, mens det innenfor mainstream knapt finnes grenser for hvor langt man kan nå? Det er jo aldri blitt etablert som mer sannsynlig at Jahve/Allah eksisterer enn Apollon, Zevs og Poseidon? Prinsessen fikk litt pes for engleskolen sin, men hva ville egentlig skjedd dersom hun hadde startet en nisseskole? Hvorfor er selv de mest absurde antakelser uten den ringeste sannsynliggjøring legitime dersom de bare befinner seg i ly under paraplyen av mainstream religioner?

Svaret er like enkelt som det er skremmende: Momentum. Det er ikke kvalitative egenskaper som legitimerer mainstream religion, men utelukkende kvantitative. Altså antall troende.

 
Midtøstens store religioner beskjeftiger seg ikke i nevneverdig grad med normative problemstillinger, altså hvordan ting bør være for at mennesker skal ha det bra. Tvert imot fokuserer de stort sett på deskriptive fremstillinger av udiskutabelt rett og galt. Dette betyr at disse religionene valser uinvitert inn i vitenskapens domene, og mer generelt inn i det domenet i alles liv der vi ellers krever dokumentasjon i en eller annen form: Domenet for objektive sannheter.

Når troende hevder viktigheten av at kvinner bærer hijab, at man ikke har sex før man er gift, at homofile ikke må få inngå ekteskap, samt en lang rekke andre påbud og forbud, så er ikke dette motivert av et resonnement om at samfunnet dermed blir et sted som er bedre egnet for menneskelig lykke. Rasjonalet (i den grad man kan snakke om noe slikt) er utelukkende en ubegrunnet tro på at det er slik verden skal være, samme hva vi mennesker mener om saken, for dette står i instruksjonsmanualen som den usynlige og allmektige Skaperen™ har skrevet til oss. Så dermed basta!

Nå er slett ikke alle disse religiøse direktivene i konflikt med våre øvrige normative oppfatninger, men det sentrale er at hva vi tilfeldigvis måtte synes er revnende likegyldig; "fasitsvaret" skal nemlig oppfattes som gitt, på tross av at det ikke finnes noen reell grunn til å tro på det. Kanskje ikke så rart at religiøse mennesker opp gjennom historien, og til en viss grad fremdeles, demonstrerer en nærmest sosiopatisk vilje til bruk av vold for å tvinge budskapet sitt på andre?

Årsaken til at innhold fra Midtøstens religioner er i ferd med å vinne innpass i samfunnsdebatten er altså ikke at de representerer noen rasjonell form for argumentasjon som på noe område ellers i samfunnet er akseptert. Årsaken er heller ikke at de er basert på registrerte fakta om verden rundt oss, eller fordi det på noen som helst annen måte er sannsynlig- eller troverdiggjort at de har noe med virkeligheten å gjøre. Nei, årsaken er momentum og ingenting annet; religion som argumentasjon er satt i bevegelse, og denne bevegelsen er vanskelig å stanse. Dette burde bekymre oss. Det burde være blendende åpenbart hvor direkte farlig det er å legitimere blind tro uten det minste snev av rasjonell begrunnelse som argumentasjon når samfunnsspørsmål diskuteres.

Hijab, politiuniformer og av-sekularisering

Fra enkelte hold kommer påstander om at forbud mot hijab på jobb svekker både religionsfriheten og integreringen av innvandrere. Dette er egentlig to separate misforståelser som må håndteres hver for seg, noe som enkelt kunne gjennomføres omtrent som følger:

1. Det pågår ingen debatt om noens rett til fritt å velge overbevisning om det metafysiske og innrette sine liv deretter - hvilket er det eneste som religionsfriheten garanterer. Religionsfrihet innebærer på ingen måte at religiøse overbevisninger gis status som trumfkort, slik at øvrige formelle krav i samfunnet som ikke er i tråd med gitte religiøse pålegg av den grunn skal forkastes. Man kan diskvalifisere seg fra mye gjennom religiøs overbevisning, eksempelvis vil en mann ikke kunne jobbe som gynekolog dersom han fastholder at menn ikke skal se underlivet til andre kvinner enn sin kone. Og det er ikke "diskriminerende" at en slik lege ikke får lov til å jobbe med øynene lukket, i stummende mørke, eller med pasientens underliv fullstendig tildekket.
   
   Hijab til politiuniformen er forøvrig heller ikke tillatt i Pakistan, som er en grunnlovsfestet islamsk republikk. I Tyrkia og Tunisia er det forbudt å bære hijab på offentlig sted, og tilsvarende forbud praktiseres av TV-kanalene i Egypt, Irak, Libanon og Syria. Skal vi dermed konkludere med at muslimer opplever "innskrenket religionsfrihet" i disse landene?
   


2. Dersom hijab-forbud medfører svekkelse av integreringen er dette problematisk, men spørsmålet er likevel hva som forårsaker problemet. For i så tilfelle har vi nemlig en situasjon der innvandrerkvinner selv prioriterer hijab fremfor en karriere i et bestemt yrke. Da er det ikke hijab-forbudet som svekker integreringen, men derimot innvandrerkvinnene som motarbeider sin egen integrering i det norske samfunnet ved å nekte å tilpasse seg norske forhold. Og løsningen ligger derfor i å endre innvandrerkvinnenes holdninger, ikke i å svekke formelle yrkeskrav. Man må fokusere på å løse problemene, ikke bare redefinere symptomene som "normale".
   

Men for virkelig å forstå hva denne saken til syvende og sist dreier seg om må vi grave litt dypere i materien. Det vi egentlig står ovenfor er en avveiing mellom to forskjellige hensyn, som hver bør studeres en smule detaljert.

På den ene siden står kravene til politiets uniformering, og ved første øyekast kan dette virke som en ren formalitet uten åpenbar og solid begrunnelse. Nå er politiet imidlertid den eneste instans i det norske samfunnet som har myndighet til å benytte fysisk, og sågar væpnet, makt mot landets innbyggere (med unntak for selvforsvar, på militært område og i krigstid) dersom situasjonen tilsier det. Dette er en autoritetsposisjon som alle forstår stiller svært høye krav til tillit fra befolkningen. Siden ingen ville akseptere at slik makt over andre var tildelt en privatperson står og faller politiets legitimitet på at etatens representanter kun fremstår som nettopp representanter for en etat, og at myndighet til maktbruk ligger hos etaten - ikke dens enkelte representanter. Dette er også solid underbygget av forskning innen sosiologi og (tildels) kriminologi.

Den viktigste hensikten med politiets uniformering er dermed forklart: Politiets uniformer (unifor'm, fra lat. uni- og form: ensartet, ikke individualisert, konform) skal signalisere objektiv nøytralitet og få etatens representanter til å fremstå som så av-individualiserte som mulig. Å legge folk i jern er ikke noe som Ole Olsen og Lars Larsen har lov til, men som er forbudt for oss andre; dersom du blir anholdt av to uniformerte polititjenestemenn er det politiet du blir anholdt av og ikke de to enkeltpersonene som faktisk utfører handlingen. Politiets uniformering skal så langt det overhodet lar seg gjøre underbygge og fremheve nettopp dette prinsippet gjennom av-individualisering.

Effekter som tilkjennegir private holdninger og overbevisninger er derfor selvsagt forbudt i politiets uniformsreglement. Uniformens hensikt er nettopp at din privatperson skal usynliggjøres så langt som mulig. Når du er på jobb som uniformert politi er du ikke muslim. Du er heller ikke kristen, jøde, ateist, wicca-heks eller jediridder (hvis du trodde det). Og du er forøvrig ikke vegetarianer, abortmotstander, Rosenborg-supporter, eller noe som helst annet definert av egne meninger eller overbevisninger. Du er politi - punktum! - og religionen din heter Norges Lover, inntil arbeidsdagen er over og du kan gå tilbake til din identitet som privatperson.

Hvilke hensyn står så på den andre siden? Vel, ikke religionsfrihet, siden politiets uniformskrav ikke på noen måte påvirker noens frie valg av overbevisning om det metafysiske. Heller ikke religiøs praksis, med mindre man den er i strid med politiets direktiver. Så det som står på den andre siden er hensynet til et ønske om å både etterkomme bestemte religiøse pålegg og samtidig få arbeide i politiet. Det er kombinasjonen av disse to som er uforenlig med politiets uniformsreglement, ikke religionsfriheten som sådanne. Men det er faktisk ingen menneskerett å bli politi.

Religiøse overbevisninger har imidlertid en ganske spesiell egenskap til felles, nemlig at de ikke bygger på rasjonelle konklusjoner trukket ut fra målbare faktiske forhold. Hijab-påbudet kan egentlig fremstilles som følgende påstand: "Universet ble skapt av et overnaturlig og allmektig vesen som blir sint dersom jeg ikke dekker til håret mitt". Selv om det kanskje er nærliggende må denne fremstillingen ikke tolkes som latterliggjøring - hverken jeg eller noen andre kan nemlig bevise at påstanden er feilaktig! Men fremstilt på denne måten blottlegges plutselig hijab-påbudet som fullstendig ubegrunnet; det finnes ganske enkelt ingen argumenter for, eller grunn til å tro, at påbudet er teologisk forankret i noe som finnes i virkeligheten. Og å følge et slikt påbud er derfor ikke rasjonelt, men likevel noe folk står fritt til å velge å gjøre. Det er dette som er religionsfrihet.

Med andre ord, saken om hijab og politiuniformer er altså en avveiing mellom et hensyn som er vel begrunnet og støttet av kjente fakta og et annet hensyn basert på rene gjetninger uten snev av støtte i hverken datagrunnlag eller rasjonalitet. Et tungtveiende argument veiet opp mot noe som ikke kvalifiserer som argument i det hele tatt.

Det interessante er imidlertid ikke hvor åpenbart enkel denne beslutningen er, tvert imot er det først nå vi begynner på det virkelig interessante. For hva ville skje dersom vi likevel opplevde at hijab-forbudet på tvers av all sunn fornuft ble opphevet, eksempelvis på grunn av rød-grønn snubling i egne bein? Jo:

1. Vi har tildelt objektiv argumentverdi til irrasjonell kvasi-argumentasjon uten snev av reell begrunnelse.
2. Vi har definert at slik kvasi-argumentasjon faktisk kan være tungtveiende i samfunnsdebatten.
3. Vi har slått en stor sprekk i Norge som sekulært samfunn.
   

Ved å la hensynet til religiøse overbevisninger veie tyngre enn hensynet til begrunnelsen for politiets uniformering har vi gitt legitimitet til en type argument som ikke er basert på rasjonalitet. Videre har vi åpnet for at irrasjonell argumentasjon basert på religiøse overbevisninger sågar kan være tungtveiende. Og dette er stikk motsatt av det fundamentale prinsippet sekulære samfunn er bygget på: At valg av religion er en privatsak, men heller ikke mer enn det - i samfunnsspørsmål er det rasjonaliteten som rår, ikke religiøs dogmatikk.

Vi bør ikke være så naive at vi ser på det som "en litt pussig tilfeldighet" når religiøse ledere i en ekspansiv religion tar til orde for en samfunnsendring som med litt ettertanke avslører seg som en spiker i kista for det norske samfunnets sekularitet. Tvert imot bør vi forvente en økning i slike saker som forsøkes presset gjennom; jo flere ganger religiøse argumenter uten rasjonell fundamentering lykkes i å overkjøre viktige faktabaserte hensyn, jo mer legitimitet får religion som argumentasjon i samfunnsspørsmål. Og jo lettere blir det å få gjennom enda mer hårreisende krav, slik at strikken tøyes ytterligere.

Derfor er det ikke tilstrekkelig at kravet om tillatelse av hijab som del av politiets uniform legges dødt eller avvises kontant; kravet må avvises kontant med begrunnelse i prinsippet om at religiøse overbevisninger ikke har vekt som argumentasjon i Norge, og at dette prinsippet er så viktig at det er permanent knesatt for all fremtid.

Hvis ikke er det bare et tidsspørsmål før visse kvinnelige politibetjenter ikke kan pågripe menn eller patruljere med mannlige kollegaer på norske gater, leger ikke får spise med muslimer tilstede i ramadan-måneden på norske sykehus, og vi kanskje sågar får forbud mot vaksiner som kan hindre livmorhalskreft fordi dette kan oppfordre til noe så fryktelig som sex før ekteskapet.

Hva om vi ikke bare ser på Storbritannia og USA, men faktisk også lærer av deres feilgrep?