mandag 16. februar 2009

Religion som argumentasjon

De fleste religiøse mennesker i Norge er inneforstått med at troen deres bare er tro, og at det ikke finnes håndfaste og rasjonelle argumenter basert på registrerbare fakta som tilsier at troen deres faktisk stemmer overens med virkeligheten. Inneforstått ihvertfall når de blir direkte konfrontert med spørsmål om begrunnelse for sin tro; mellom hver slik konfrontasjon oppfører de seg dessverre oftest som om de satt med reell viten. Og gjerne vel så det, i noen tilfeller. Enkelte går til og med så langt at de snakker om "forfølgelse" når samfunnet omtaler voldelig religiøs ekstremisme som uønsket.

Religiøs overbevisning er basert på et grunnlag som selv i med all mulig godvilje må kalles syltynt, og mennesker som tufter øvrige oppfatninger om virkeligheten rundt seg på tilsvarende sviktende grunnlag blir uten forbehold plassert i kategorier fra naiv, via dum, og til (i ytterste konsekvens) alvorlig sinnsforvirret. Selv innen alternativ medisin, der folk ser ut til å være villige til å akseptere ganske mye, er det få som mener at det offentlige helsevesen i det hele tatt skal tilby behandlingsformer der skikkelig belegg for virkning ikke foreligger.
 

Men kanskje mer illustrerende: Tenk deg en person som offentlig proklamerer sin overbevisning om at "Når mennesker dør kommer et usynlig romskip og henter kroppene deres, som blir erstattet av en identisk kopi av dødt materiale, og kroppene blir så brakt til en annen planet hvor de blir vekket til live igjen og lever lykkelig i all evighet". Svært få ville vel nøle med å oppfatte dette som vrangforestillinger. Og hvis du hadde presentert en slik overbevisning på et jobbintervju eller en første date ville det nok spøke stygt for ytterligere avkastning på innsatsen din.

Men hvorfor, egentlig? Det følger jo ingen automatisk sosial pris å betale for å innrømme at man er kristen? UFO-teorien krever følgende for å være mulig: Liv på andre planeter, usynlighet, rask og eksakt organisk replikering, samt full kontroll over livs- og aldringsprosessen. Vi kan ikke utelukke at det muligens finnes liv på andre planeter. Og de øvrige forutsetningene kan slett ikke utelukkes som del av en fjern teknologisk fremtid, så dersom det finnes avanserte sivilisasjoner ett eller annet sted der ute er teorien i bunn og grunn ikke umulig - selv uten at man har introdusert noen overnaturlig komponent, som i f.eks. kristendom! Nei, årsaken til at tro på en slik teori oppfattes som vrangforestillinger er utelukkende at det ikke finnes noen grunn til å tro på den; den er ikke motivert av noe knyttet til virkeligheten.

Noen som forresten oppfattet andre likhetstrekk med visse ting som skremmende mange mennesker velger å tro på uten snev av grunn?

Bare så det er sagt: Denne tanken er noe jeg fant på for tre minutter siden, og såvisst ikke noe jeg selv tror på. Men den er likevel kun et spørsmål om liv på andre planeter samt teknologisk utvikling, og derfor vitterlig minst like sannsynlig som den fullstendig ubegrunnede hypotesen om at det finnes et usynlig og allmektig vesen som har skapt universet og tatt seg bryet med å skrive en bok der han (vesenet har tydeligvis ett Y-kromosom) har detaljspesifisert hvordan vi mennesker skal leve livene våre. Hvorfor oppfatter vi da romskip-teorien som vrangforestilling, mens spesifikt innhold levert av de store religionene fra Midtøsten står på trappene til å bli tatt inn i varmen som argumenter i samfunnsdebatten?

Er det kanskje det overnaturlige momentet som plutselig legitimerer blind tro uten begrunnelse? Hvorfor blir man da likevel oppfattet som skrulling hvis man i fullt alvor tror på f.eks. de gamle greske gudene eller annen (idag) uvanlig religion, mens det innenfor mainstream knapt finnes grenser for hvor langt man kan nå? Det er jo aldri blitt etablert som mer sannsynlig at Jahve/Allah eksisterer enn Apollon, Zevs og Poseidon? Prinsessen fikk litt pes for engleskolen sin, men hva ville egentlig skjedd dersom hun hadde startet en nisseskole? Hvorfor er selv de mest
absurde antakelser uten den ringeste sannsynliggjøring legitime dersom de bare befinner seg i ly under paraplyen av mainstream religioner?

Svaret er like enkelt som det er skremmende: Momentum. Det er ikke kvalitative egenskaper som legitimerer mainstream religion, men utelukkende kvantitative. Altså
antall troende.

 

Midtøstens store religioner beskjeftiger seg ikke i nevneverdig grad med normative problemstillinger, altså hvordan ting bør være for at mennesker skal ha det bra. Tvert imot fokuserer de stort sett på deskriptive fremstillinger av udiskutabelt rett og galt. Dette betyr at disse religionene valser uinvitert inn i vitenskapens domene, og mer generelt inn i det domenet i alles liv der vi ellers krever dokumentasjon i en eller annen form: Domenet for objektive sannheter.

Når troende hevder viktigheten av at kvinner bærer hijab, at man ikke har sex før man er gift, at homofile ikke må få inngå ekteskap, samt en lang rekke andre påbud og forbud, så er ikke dette motivert av et resonnement om at samfunnet dermed blir et sted som er bedre egnet for menneskelig lykke. Rasjonalet (i den grad man kan snakke om noe slikt) er utelukkende en ubegrunnet tro på at det er slik verden skal være, samme hva vi mennesker mener om saken, for dette står i instruksjonsmanualen som den usynlige og allmektige Skaperen™ har skrevet til oss. Så dermed basta!

Nå er slett ikke alle disse religiøse direktivene i konflikt med våre øvrige normative oppfatninger, men det sentrale er at hva vi tilfeldigvis måtte synes er revnende likegyldig; "fasitsvaret" skal nemlig oppfattes som gitt, på tross av at det ikke finnes noen reell grunn til å tro på det. Kanskje ikke så rart at religiøse mennesker opp gjennom historien, og til en viss grad fremdeles, demonstrerer en nærmest sosiopatisk vilje til bruk av vold for å tvinge budskapet sitt på andre?

Årsaken til at innhold fra Midtøstens religioner er i ferd med å vinne innpass i samfunnsdebatten er altså ikke at de representerer noen rasjonell form for argumentasjon som på noe område ellers i samfunnet er akseptert. Årsaken er heller ikke at de er basert på registrerte fakta om verden rundt oss, eller fordi det på noen som helst annen måte er sannsynlig- eller troverdiggjort at de har noe med virkeligheten å gjøre. Nei, årsaken er momentum og ingenting annet; religion som argumentasjon er satt i bevegelse, og denne bevegelsen er vanskelig å stanse. Dette burde bekymre oss. Det burde være blendende åpenbart hvor direkte farlig det er å legitimere blind tro uten det minste snev av rasjonell begrunnelse som argumentasjon når samfunnsspørsmål diskuteres.

2 kommentarer: